Om interaksjonsdesign og visuell
kommunikasjon

N:

Jeg skriver om visuell kommunikasjon i interaksjonsdesign. Jeg prøver å ta visuell kommunikasjon mer inn i interaksjon enn det jeg opplever blir gjort i dag i praksis og i forskning.

N:

Jeg tenker at næringslivet anser det som en profesjon, og slik det undervises noen steder, virker det også som om akademia begynner å anse det som en profesjon mer enn en disiplin. Men de forskjellige skolene legger ulike ting i det. Interaksjonsdesignere som har gått NTNU, har en annen kompetanse enn de som har gått AHO. Da jeg kom inn i styret i IXDA Oslo i 2010, så jeg hvor mange ulike veier folk hadde tatt inn i interaksjonsdesign. IXDA har vokst voldsomt. Da jeg ble med, hadde de allerede lyktes med å få et stort publikum. På den tiden ville de profesjonalisere interaksjonsdesign, og arrangerte mange foredrag. Og da så man hvor mange veier det var inn i feltet. Vi hadde for eksempel foredrag med Anna Kirah, for å nevne et eksempel, som kommer mer fra psykologi og antropologi. Hun kan for eksempel stå på scenen og si: «Jeg hater teknologi». Jeg oppfattet at hun er opptatt av at man skal ha flere som ikke kan teknologi til å jobbe med interaksjonsdesign, fordi det er et problem at teknologene står og misjonerer for sine egne. Interaksjonsdesignere opplæres ofte til å være en bro mellom teknologien og mennesket.

N:

Ja, jeg tror interaksjonsdesign var den broen som plutselig ble nødvendig mellom programmerer og brukere. Det er mange som står bak denne broen, for eksempel Gillian Crampton Smith og Bill Moggridge. Moggridge var en av dem som utformet fagfeltet på mange måter, kom med begrepet interaction design, og designet den første laptopen. Alan Cooper var også viktig, med boken The Inmates Are Running The Asylum^{* Alan Cooper (2004), The Inmates Are Running the Asylum: Why High Tech Products Drive Us Crazy and How to Restore the Sanity.} og sin fokusering på verktøy og metoder. Mange vil sikkert si at opphavet til interaksjonsdesign ligger veldig mye lenger tilbake på mange måter. Jeg tenker at mye kom med Apple. De hadde en filosofi rundt det å skulle utvikle en teknologi for mennesker, og så på datamaskinen som et møbel i en leilighet og ikke bare et profesjonelt verktøy. Det var et utradisjonelt valg å sette en designer som designet baderomsmøbler til å designe datamaskiner på et tidspunkt da det bare var teknologer som gjorde dette. Slike valg ville gi en helt annen utforming. Da snakker jeg ikke bare om utformingen av produktet, men utformingen av det grafiske brukergrensesnittet.

N:

Dette bordet kan fasilitere interaksjon. Man kan si at en dør er interaksjonsdesign fordi det fordrer interaksjon mellom et objekt og en person. I utgangspunktet er det jo veldig mye som er interaksjonsdesign. Det som ligger i begrepet i dag, handler mye om det vi kaller user interface^{* Interface et grafisk brukergrensesnitt, en enhet eller et program som gjør at en bruker kan kommunisere med en datamaskin.} eller brukergrensesnitt. Det ser vi jo i forskningen også; der handler interaksjonsdesign mye om slike teknologiske grensesnitt. På AHO, er man opptatt av produkter som mennesker interagerer med, for eksempel objekter og elektronikk. Da snakker vi om produkter og koder som gjør at du kan samhandle med objektet; for eksempel få det til å bevege seg eller snakke med deg. I stedet for å ha en fjernkontroll full av like knapper, kan fjernkontrollen være en ball som du legger i en skål og bevegelsen du gjør trigger handlingen. Veilederen min på doktorgraden, Einar Sneve Martinussen, har jobbet mye med dette. Mye av interaksjonsdesignforskningen på AHO har handlet om RFID-teknologi^{* RFID-teknologi: Radiofrekvensidentifikasjon (Radio frequency identification) er en metode for å lagre og hente data ved hjelp av små enheter kalt RFID-brikker. En RFID-brikke er en liten brikke som kan festes til eller bygges inn i et produkt, et dyr eller en person. Bruksområder er sporing, logistikk, klær, pass, billettering, elektronisk betaling, konteiner-terminaler, varesikring / tyverialarm, evakueringssystemer, adgangskontroll-systemer og dyreidentifisering. (wiki/Radiofrekvensidentifikasjon)} og Near Field Communication (NFC)^{* Near-Field Communication (Nærfeltskommunikasjon) er en nettverksteknologi som gjør at to enheter kan kommunisere trådløst over korte avstander (ca. 4–20 cm) med hverandre. Teknologien anvendes primært til å dele data, parre enheter og utføre transaksjoner, for eksempel mobilbetaling. Teknologien er basert på RFID. (wiki/ Nærfeltskommunikasjon)} , teknologier vi bruker på daglig basis med for eksempel nøkler og bussbilletter.

N:

Sammenlignet med det grafisk design tradisjonelt sett har vært, er interaksjonsdesign ganske annerledes i og med at det er et ganske stort system rundt det. På grunn av interaksjon mellom mennesker, og mellom systemer, altså psykologi, teknologi, og informasjonssystemer, som datateknologi. Det er mye som skal snakke sammen. Brukergrensesnitt handler om å ha et slags «mellomansikt», som skal hjelpe til med å formidle informasjon mellom en haug med systemer og koder og mennesker. Hvis du sammenligner med servicedesign, er kanskje interaksjonsdesign mer spesialisert. Servicedesign er mer holistisk, men kan gå i retning av interaksjonsdesign. Selv om interaksjonsdesign også kan sees som en hel tjeneste, jobber man gjerne litt mer spesialisert og litt mindre strategisk, slik jeg ser det. Det er noe av det jeg prøver å få inn i interaksjonsdesign med min forskning: mer strategisk og kommunikativ fokusering, for det perspektivet opplever jeg er svakt slik interaksjonsdesign står i dag.

N:

Det jeg jobber med i doktorgraden er sosiale medier, og hovedsakelig kontekster som aviser og magasiner på nett, og hvordan disse fasiliterer for brukerdeltakelse. Det jeg forsker på, handler egentlig om hvordan designeren kan være med å skape mening gjennom design i sosiale medier. Ta likes-knappen for eksempel. Når man skal designe for samtaler på nett, tenker nok mange at man må ha en form for like-knapp. Men er det den eneste belønningsmetoden man kan bruke? Kanskje vi her kan lære fra det virkelige liv? Hvordan er vi med på å belønne hverandre i ulike kulturer, i ulike kontekster og ulike miljøer? Er det lurt å belønne i akkurat en gitt kontekst, eller kan belønning faktisk ødelegge motivasjonen for å delta? Hvordan kan vi bruke det som inspirasjon? Hva er lurt å belønne i for eksempel debattsammenheng? Skaper vi et rom der det er viktig med likes, eller der det er viktig at flest mulig meninger skal komme frem, at flest mulig reflekterer og lytter? Jeg mener at sosiale medier legger lite til rette for lytting. Det er ofte fasilitert for skravling – å få sagt noe så fort du har noe å si. En av mine modeller handler om det strategiske og verdimessige i hva dette sosiale mediet skal være. Hva slags type debattrom skal dette være? Sofa og uformelt eller talerstoler og dress? Dagens kommentarfelter består i all hovedsak av et åpent felt med lite føringer for hva du kan si, i et hvitt og grått rom med en standard grotesk skrifttype. Det virker så selvfølgelig, men det er egentlig ikke det. Jeg sammenligner noen ganger slike digitale kommentarfelt-rom med sterile, kalde og grå sykehusganger der stemningen er trykket, og ingen setter seg ned for å høre på det du har å si. Avisene lytter ofte ikke ordentlig til stemmene fra samfunnet, og utsagnene blir mer og mer drøye.

Dagbladet og VG kunne ha hatt vidt forskjellige tanker om hva de mener det underliggende målet ved debatten skal være – som ville gitt føringer for designet. Det henger også sammen med hvem de selv ønsker å være. Skal de få frem ulike stemmer i samfunnet? Skal de ha en underholdende, provokativ debatt? I så fall kan kanskje likes funke som belønningssystem. Morgenbladet for eksempel, ville mest sannsynlig ha valgt en annen strategi og dermed et annet design, enn Dagbladet og VG. Men i dag velger mange modulbaserte interaksjonsdesign-løsninger som Disqus, og designet blir ofte likt, kanskje også fordi man ikke har en klar strategi bak samtalen og diskusjonen det legges til rette for. Designere fra visuelle og grafiske retninger er ofte bedre enn interaksjondesignere på å forme rom som gir en type forventninger og spesifikke stemninger som henger sammen med strategien. I dag ansees ofte ikke dette som noen essensiell del av interaksjonsdesign, men ofte som et tillegg som gjøres i etterkant av en interaksjonsdesignprosess. Det er problematisk ettersom interaksjonsdesignet og systemet kunne ha større nytte av et slikt strategisk og kommunikativt fokus – og ikke bare være la det være pynten på kaka til slutt. Mange av disse valgene er forhåndsdefinert i ferdige modulløsninger, og dermed mister man de strategiske og verdimessige mulighetene i det. Så det jeg prøver å gjøre, er å vise hvordan strategiske valg får konsekvenser for interaksjonen i rommene man skaper for samtaler på nett. Når vi oppfatter dem som sterile og kalde sykehusganger og det kun står Join the discussion, også på norske nettaviser – hva gjør det med hvordan vi diskuterer sammen? Hva gjør det med deg som debattant hvis du uansett ikke tror du blir lyttet til, og noen sier: «Ja ja, bare si hva du vil, jeg bryr meg egentlig ikke»?

N:

Ja, dette er et klassisk kommentarfelt i en nettavis. Det er det jeg kaller rom. Jeg bruker metaforer for å forhåpentligvis gjøre det mer forståelig at det ligger kreative muligheter i å oversette de digitale rommene for samtaler til virkelige rom for samtaler. Så, tenk at du har en liten grå boks med groteskskrift, med masse kommentarer nedover på en tidslinje, der man kan vurdere å stemme opp noen kommentarer så de kommer litt høyere opp. Informasjonsstruktureringen er basert på en tidslinje, der kommentarene legger seg nedover. I nettaviser er det ofte liten grad av moderering^{* Moderering: I nettavissammenheng vil dette ofte si å fjerne kommentarer fordi noen rapporterer uakseptabel eller ulovlig oppførsel.} . Moderering i kommentarforumene har ofte lidd under en idé om at demokrati handler om at alle skal få komme til, fremfor en idé om at det kanskje ikke er alle kommentarene som er relevante i det offentlige rom. Mange av disse kommentarene er sånt som: «Sukk!» og «Herregud så kjedelig!», kommentarer som ofte tilbyr lite konstruktiv kritikk eller verdifull mening i et demokrati. Noen av forskningen fra mer teknologiske perspektiver på kommentarfeltdesign, er mer opptatt av å øke muligheten for større datamengde med kommentarer enn å fremtvinge en mer bevisst holdning til hva slags kommentarer vi ønsker at designet skal få frem og dermed være mer relevante for leserne. Da Dagbladet la ned kommentarfeltene sine, sa de at de ikke leste kommentarene. Hvem vil stå foran mikrofonen på et kommunehus der du teknisk sett får lov til å si hva du vil, men det er ingen der som gidder å høre på? Hvordan uttrykker du deg under slike forhold? Blir det noen konstruktiv samtale av det? Det er mange problemer i nettdebatter, eksempelvis trolling og diskriminering. Min tilnærming handler blant annet om å skape en mer inkluderende offentlighet, en mer inkluderende debatt. En mulig modell som jeg foreslår, er å dele inn «rommene» i ulike type samtaler. For eksempel kan det finnes noen som handler om rene reaksjoner. Nå peker jeg på en skisse jeg har laget. Her står det I am, og så får du ulike emojis å velge mellom, som uttrykker for eksempel glad, redd eller sint, deretter står det because, og da kan du velge å skrive inn årsaken til hvorfor du mener det ene eller det andre. Da får du en forhåndsdefinert I am angry because, og så må du fortsette på den setningen. Dette er en måte å få ut menneskers reaksjoner relatert til en nyhetssak. Men å være bevisst på slike input options alene, er ikke nok. Det er mange designvalg som kombinert kan utgjøre godt fungerende eller mindre godt fungerende samtalerom på nett, ut fra hvilken målsetning som ligger bak. Tanken i dette tilfellet er at moderering heller bør foregå på motsatt måte av det som er vanlig; at ulike og innsiktsfulle reaksjoner modereres inn, enn at problematiske modereres ut. Dette vil nok gi færre reaksjoner totalt, men kan legge til rette for en kultur der man ikke bare sier det første man kommer på, men i større grad tenker over hva det er ved ens egne meninger som er relevant for offentligheten. Ved at ulikhet er et mål, kan det fungere motiverende for mennesker som er redde for sosiale sanksjoner ved å være den ene som kommer med et motsatt synspunkt. Mangfold og ulikhet blir slik sett målet å få frem i offentligheten, og derfor har jeg heller ikke valgt noen belønning i denne modulen.

N:

La oss si at dette konseptet var designet med både muligheter for likes og svarmulighet på disse reaksjonene. Hva skjer hvis det viser seg at det er 200 likes på én sint reaksjon, og din egen reaksjon er å være glad. Vil du da ønske å uttrykke dette, vel vitende om du kan motta sosiale sanksjoner i form av svarkommentarer fra de 200 sinte menneskene, eller mangel på likes? Noen ville likevel gjort dette, men mange ville nok vegret seg. Altså; belønningssystemet og mulighetene for å uttrykke seg kan føre til mentale barrierer som demokratiet og samfunnet vårt ikke er tjent med. Da er det nyttig å gå tilbake og tenke på hva det grunnleggende målet til avisen er. Én ting er behovet til menneskene som skal lese det eller poste noe der, mens en annen ting er avisens rolle i offentligheten og viktigheten av å få frem ulike perspektiver. Noe av det man ser når det gjelder kjønn i debattforum, er at mange kvinner vegrer seg for å delta, ofte fordi de mottar seksualiserte sosiale sanksjoner, og at de er alene om sitt perspektiv. Debatten blir ofte polarisert, og store grupperinger står for ett syn. Hvis det er viktig å få inn ulike stemmer og perspektiver i offentligheten, må man vurdere om det er mulig å designe systemer på en måte som endrer terskelen disse mennesker har for å delta. Det kan selvfølgelig være et mål å få frem hva mennesker er sinte for – det kan ha en verdi for offentligheten, så dette handler om hva målet skal være, og hvilke verktøy designere har for bedre å nå dette målet.

N:

Jeg skal vise deg en annen skisse, der jeg i større grad har strukturert en debatt inn i argumenter, og har lagt inn de tre kategoriene pro, con og doubt. Her presser man fortsatt kommentarer inn i et format og styrer og regulerer samtalen mye mer enn det som er vanlig i kommentarfelter i dag. Det er ikke nødvendigvis fordelaktig i alle sammenhenger, men en landsdekkende avis har utfordringer med at det ofte handler om mennesker som overhodet ikke kjenner hverandre fra før – de bygger ikke debatten på en liten kollegial gruppe som allerede kjenner hverandre og har formet kulturen på forhånd. De må forsøke å styre kulturen i langt større grad gjennom designet. Da kan det å strukturere samtalen være en metode til å unngå mye av de «tomme» kommentarene som vi ofte får i dagens kommentarfelt. Jeg tenker at det i større grad er med på å presse det folk sier inn i en form, altså at de blir tvunget til å komme med argumenter.

N:

Ja, denne modulen handler om å skille det litt fra følelser – mens i den andre modulen var følelser hovedinnholdet. Poenget mitt er på en måte å unngå de tomme «Ja ja»-kommentarene. For hadde du puttet det inn i pro, con eller doubt, ville du kanskje tenkt litt mer igjennom kommentaren før du hadde postet den. Noe av grunnen til at jeg valgte å ha en boks som heter doubt, var rett og slett det inkluderende perspektivet. I enkelte debattforum som bare kvinner deltar i, er det ofte mye større uttrykk for tvil, mindre bastante holdninger, og mindre meninger som er kun for eller imot. Ved å åpne opp for tvil, kan man få frem perspektiver som kanskje ikke kommer frem like tydelig ellers i polariserte kommentarfelt.

N:

Dette er også en modell jeg har utviklet. Den handler om hvordan man designer sosiale medier. Det er en bred modell som omfatter veldig mye, blant annet spørsmål som hva er formålet, strategien og verdien i konteksten og hvilke behov som finnes her. Og så er det en ytre sirkel der det handler om interaktive «designingredienser». Jeg kaller det ingredienser, fordi det er ulike ingredienser i et holistisk design, f.eks. belønningssystem, samtalearkitektur eller input options. Og så er det en del ingredienser som handler om mer visuelle designvalg, eksempelvis typografi og user visibility. Og disse overlapper hverandre noe. Men her har du for eksempel ord som moderering & guiding, som jeg har kalt det, og disse er det nok få som har sett på som designvalg tidligere.

N:

Å moderere handler mye om den jobben som avisen gjør med å velge bort kommentarer som ikke skal være med. Kommentarfeltene er på en måte en demokratisering av debatten. Tidligere hadde mange som deltok i offentlige debatter, gått på universitetet, lært å argumentere og kunne bruke lengre tid på å formulere sine utsagn før dette ble akseptert av en avis. I dag har du mange mennesker som aldri har lært å debattere, som ved raske tastetrykk kan fortelle verden sin innskytelse og dermed også slenger ut ulovlige utsagn over en lav sko. Mye fordi de ikke har lært det problematiske ved det. Det er ikke nødvendigvis noe læring i bare å bli sensurert bort uten noen forklaring. Ikke alle forstår hva de gjorde feil. Her kommer vi tilbake til hva slags belønningssystem man skal ha? Likes, favorittmerking, hjertemerking av ting, eller som i et forskningsprosjekt jeg har sett på, der de ga poeng til dem som vurderte meningen til debattanter de normalt var uenig med. Det høres litt innfløkt ut, men det er en måte å tenke belønningssystem på, for å prøve å skape et inkluderende debattmiljø. Det kan gjøre at mennesker blir langt mer obs på at man har mer til felles enn man tror, og avfeier ikke like lett meninger fra mennesker fra eksempelvis et annet politisk parti.

Og så har du input options, som handler om hvilken mulighet man har for å uttrykke seg. Debatterer man kun gjennom forhåndsdefinerte valg (polls, emojis), eller åpne kommentarer? Kanskje er det noen som får spesielle privilegier og kan bruke åpne kommentarfelt, mens andre kun får delta i en poll^{* Poll: Å stemme blant flere muligheter i et valg, eksempelvis en spørreundersøkelse.} . NRK Beta har jobbet med slike problemstillinger. De har for eksempel laget et lite spørreskjema slik at hver gang du skal kommentere i kommentarfeltet deres, må du svare på om du har lest hele teksten. De har på den måten laget en litt høyere terskel. De kalte seg «en liten sandkasse for teknologi og læring i NRK», og de hadde et lite kollegialt nettverk i starten. Det at de var nære kollegaer gjorde at kulturen «satt i veggene». Det er dette jeg kaller en invitasjonsmodell, som i deres tilfelle handlet om inviterte kollegaer. Når det gjelder de nasjonale nettavisene er invitasjonsmodellen ofte åpen for alle i Norge, noe som kanskje er en litt mer kompleks modell.

N:

Ja, i all hovedsak handler dette om hvordan visuell kommunikasjon er mer opptatt av kommunikative aspekter i sine designvalg. Hva kommuniserer det til brukerne at vi har en tommel-opp-like, i motsetning til en poengskala for debattanter som er nyanserte? Det handler om semiotikk og visuelt språk – noe mange leser intuitivt. Det handler om hvordan jeg som designer med bakgrunn fra visuell kommunikasjon mer kan fokusere på å endre menneskers forventinger til et samtalerom på nett. Jeg argumenterer også blant annet for viktigheten av typografi i kommentarfelt og nettaviser. Jeg syns typografi er veldig interessant med hensyn til interaksjonsdesign, for i interaksjonsdesign har typografi en nesten ikke-eksisterende rolle. I den ene artikkelen min, som snart publiseres, analyserer jeg et sosialt medium som heter Medium.com, med utgangspunkt i hvordan de har brukt typografi til å kommunisere hva slags rom for samtale det skal være. Jeg tolker for eksempel at Medium har brukt typografi for å fremstå som et mer seriøst og reflektert nettsted, noe som kan påvirke hvilke mennesker som velger å gå dit for å diskutere artikler og hvordan de debatterer. Dette perspektivet mangler i forskning på sosiale medier, fordi det ikke er så mange designere med visuell og typografisk bakgrunn som har forsket på designet av sosiale medier. Der interaksjonsdesignere er opptatt av at nettsider er responsive, er visuelle designere opptatt av at nettsidene er godt fasilitert for lesing, og dette kan være motstridende interesser. Jeg argumenterer for at typografi i sosiale medier kan spille en rolle for hva slags samtaler du får der.

N:

Jeg tror man snakker om litt ulike ting når man snakker om målgruppe, og når man snakker om bruker. På AHO tror jeg de i mye større grad snakker om brukere som også er med i prosessen og deltar i workshoper. Når man snakker om målgruppe, tror jeg at man legger en mer distansert holdning til grunn, som kanskje er vanligere i visuell kommunikasjon. På en del interaksjonsdesignstudier er man opptatt av å gå ut og snakke med brukere og ha workshops og teste. Dette har nærmest blitt til t en slags «hellig ku» i interaksjondesign, og som jeg er litt skeptisk til rekkevidden av. Den formelle prosessen med brukerinvolvering er sett på som så viktig at du nærmest ikke kan drive med interaksjonsdesign uten at du har hatt brukere formelt med i prosessen. Jeg sier ikke at det ikke er viktig, men at det ikke nødvendigvis er den eneste viktige veien i alle faser av et prosjekt. Det er for eksempel fullt mulig å være en designer som lar seg inspirere av brukeres handlingsmønstre uten at man faktisk har formelle workshops. Designerens evne til å se mennesker kan utgjøre et viktigere ledd i prosessen enn om man har formelle workshops. I masteren min jobbet jeg tett med brukere, en liten elevgruppe på barneskolen. I doktorgraden hadde jeg tenkt å gjøre det samme, men jeg gjorde det ikke fordi det var andre områder jeg så at det var nyttig å jobbe med, og jeg endte opp med ikke å involvere brukeren direkte. I stedet traff jeg brukerne i ulike debattforum, gjennom diskusjon med andre, gjennom å oppleve hvordan de diskuterer og hvordan ulike miljøer diskuterte ulikt. Det vil jeg kalle en form for brukerinnsikt i prosessen underveis, men på mindre metodisk formelt plan.